For barnetrener på OXYgym, Ida Fløisvik (22), er det viktigste oppdraget her på jorda å hjelpe andre mennesker. Målet er å hjelpe én person til dagen, enten om det er ved å gi fra seg en tjuekroning, gi noen et kompliment, eller ved å hjelpe noen på trening. Med flere medaljer fra store internasjonale konkurranser i brasiliansk jiu-jitsu, og ved å være den første vestlendingen som har blitt tildelt brunt belte i kampsporten, er det liten tvil om at Ida er ei beintøff dame som har mye å være stolt over, men det har ikke alltid vært slik: – Da jeg først begynte med jiu-jitsu hadde jeg ikke den beste selvtillitten. Jeg var overvektig og gjemte meg bak hårextensions, falske negler og sminke. Nå trenger jeg ikke det lenger, og det kan jeg ærlig si er takket være treningen, smiler hun. – Du får god selvtillitt av å trene kampsport. Det høres kanskje litt merkelig ut, men det gir deg en helt spesiell mestringsfølelse å være i stand til å forsvare deg selv, det å bli god i ulike teknikker som gjør at du kan komme deg ut av en ubehagelig situasjon dersom du havner i en. Jeg vil så gjerne gi den følelsen videre til de barna som trener hos meg, forklarer hun.
Men det var ikke bare selvtillitten som ble bedre av treningen. Timene på matta fungerte også som nødvendige pauser fra bekymringer og stress som hun opplevde i hverdagen. – Jeg kommer fra et hjem som har fungert som både fosterhjem og beredskapshjem for barn som har hatt det vanskelig, og det har ikke alltid vært like enkelt. Gymmet fungerte på en måte som et fristed for meg. Når jeg satte føttene på matta kunne jeg glemme alt, da var det ingenting av det andre som kvernet rundt inni hodet mitt som betydde noe. Da var tankene mine kun der, på trening, og det eneste jeg trengte å tenke på var å mestre teknikken. Hun kikker utover havet av matter som ligger strødd utover gulvet, og trekker litt på smilebåndet: – Kanskje er det derfor jeg klarer å holde ut dag etter dag, ler hun. – Å trene har blitt min måte å koble ut på, få en pause fra det som foregår i livet mitt ellers, og det gir meg muligheten til å konsentrere meg om kun én ting av gangen. Også hjelper det jo at jeg koser meg veldig her, det er jo her vennene mine er, familien min, sier hun.
At mange mennesker har negative assosiasjoner til begrepet kampsport er Ida klar over, og hun har forståelse for at mange tenker at det er en sport hvor folk bare er ute etter å skade hverandre: – Det ser jo ofte slik ut på TV! Mye av det ser jo ut som ren galskap. Men hadde de som har en negativ innstilling til all kampsport kommet og sett meg lære bort jiu-jitsu, er jeg helt sikker på at de hadde følt det annerledes når de gikk derfra. Du bruker motstanderens vekt og kraft til å forsvare deg, og dersom det blir for voldsomt kan du alltid gi deg ved «tappe» tre ganger. Vi bruker aldri slag eller spark, så det er ikke en sport hvor du egentlig trenger å få vondt.
Ida stortrives i jobben som barnetrener. Akkurat nå er det en god blanding av gutter og jenter som kommer på timene hennes, men Ida legger ikke skjul på at hun hadde synes det var gøy om det ble enda flere jenter etterhvert. Treningen går ut på at Ida først viser gruppen en teknikk, for så å gå rundt og se og hjelpe til mens elevene prøver selv. Veiledning får hun fra sin «professor», hovedtrener for kampsport på OXYgym, Felipe Mota Ananias Dias, som har svart belte i jiu-jitsu. Det heter at det tar opp til ti år å få svart belte, og på spørsmål om hun ønsker seg å en dag bli «professor» slik som Dias, er hun kjapp med å svare ja, men stopper ikke der: – Jeg vil ikke bare ha svart belte, jeg vil bli best i verden, forklarer hun entusiastisk. – Folk spør meg om det ikke er et litt urealistisk mål å ha, men da svarer jeg at det er kjempeviktig å sette seg store mål. Det er jo ingen vits i å sette seg mål som er for lette, og jeg vet at dersom jeg fortsetter å trene med Dias slik jeg gjør nå, i tillegg til å alltid ha det i bakhodet at jeg ønsker å bli best, så blir jeg det en dag.
Ukedagene går for det meste med til trening, og i helgene jobber Ida på en institusjon for anvendt atferdsanalyse for å tjene nok penger til å kunne reise og konkurrere. – Jiu-jitsuen er jo hele livet mitt, sier hun. Så klart det kan være tøft i perioder, det blir for eksempel spesielt mye gråting i ukene før viktige konkurranser, ler hun. – Men jeg ville aldri hatt det annerledes, sier hun etter en liten tenkepause. – Jeg fant meg selv her, på trening.
